...Det mest halsbrekkende, om jeg skal skrive om det, var vel turen nedover til Reshmas barnehjem. Jeg spør meg; hva får en jente på 25 år til å starte barnehjem i en slik landsby, så langt fra allfarvei. For å komme dit, må man ta taxi i ca 2 timer fra Darjeeling by og så gå ca 3 kvarter til fots på en smal og bratt sti .Ca en gang i måneden tar hun taxi helt fram og passer på å få med seg de tyngste sakene da.

 

Vet ikke hvor mange timer vi brukte, men etter at vi hadde tatt inn på den mest pinglete og bratte vegen møtte vi en annen jeep og måtte rygge for så å kjøre av en enda brattere vei for å slippe den andre forbi. Da vi så skulle rygge igjen var veien for bratt til at det gikk an, men denne veien, fikk vi vite, førte fram den og, så sjåføren bestemte seg for og prøve, selv om han ikke hadde kjørt i dette området før.

Denne  veien var kjempe bratt. Stupbratte fjellsider med teplantasjer....80 grader helling?....

 

Bønner steg opp til Gud, og en eller annen ba om at Gud måtte vekke noen damer i Norge, så de kunne be....

 

Etter alle tidligere erfaringer i India, finnes det alltid en slags oase i enden av alle vanskelige veier, og vi ble ikke skuffet denne gangen heller. Vi kom fram til barnehjemmet! Allerede 4 barn var stasjonert der. 4 hjerteknusere, 3 gutter og en jente. Senere var vi med å hente nummer fem, som også var en jente. Hun kom rett fra en slags slavesituasjon hos en fremmed familie.